Shotlisten som arbeidsverktøy: slik bygger du den før opptak

Hvorfor jeg begynner med papir

Når jeg underviser i visuell sekvensering, begynner vi ikke i klippeprogrammet. Vi begynner med et ark, en blyant og et diagram over studioet. Papiret tvinger deg til å bestemme hva hvert kamera skal gjøre før samtalen starter, og det er der de fleste nybegynnere mister kontrollen. Uten en plan sitter du med fem kameraer og ingen mening om hvem de skal følge.

Verktøyet er enkelt med vilje. En shotliste er en tabell der hver rad er ett bilde du kan velge: hvilket kamera, hvilket utsnitt og hvem som er i bildet. Når radene er skrevet ned, ser du hull og dubletter. To kameraer som dekker samme gjest er sjelden en god bruk av et studio, og det oppdager du raskere på papir enn midt i en debatt.

Kolonnene vi bruker i kurset

I Visuell sekvensering og shotliste bygger du en liste med fem kolonner. Første kolonne er nummeret på bildet, slik at du kan rope det eller notere det raskt. Deretter kommer kameraposisjon, utsnitt, hvem eller hva som vises, og til slutt en kort merknad om når bildet passer. Merknaden er den delen folk hopper over, men den er den mest nyttige.

Et eksempel fra en av øvelsene: «Kamera 2, toshot av gjestene på sofaen, brukes når begge snakker i munnen på hverandre.» Da har du en regel du kan lene deg på når tempoet øker. Du trenger ikke tenke på nytt hver gang, bare lese raden og følge den. Slik blir listen et språk mellom deg og dem du jobber med.

• Nummer på bildet
• Kameraposisjon fra diagrammet
• Utsnitt: nær, halvnær eller totalt
• Hvem eller hva som vises
• Merknad om når bildet brukes

Diagrammet som hører til listen

Shotlisten står ikke alene. Ved siden av ligger et enkelt diagram over bordet, stolene og kameraene, tegnet ovenfra. Hver posisjon får samme nummer som kameraet i listen. Når du ser begge arkene sammen, forstår du med en gang hvilke bilder som er mulige og hvilke som er fysisk umulige fra der kameraet står.

Mange tegner for pent. Diagrammet skal ikke være vakkert, bare lesbart. Firkanter for kameraer, piler for blikkretning og en strek som viser hvor aksen går. Aksen er viktig fordi den hindrer deg i å krysse linjen mellom to personer og dermed få dem til å se ut som om de snur seg bort fra hverandre. Holder du deg på riktig side, henger klippene naturlig sammen.

Å øve på en fiktiv studiodebatt

Selve øvelsen foregår i en studiodebatt vi har skrevet for kurset. Du får en kort beskrivelse av tre gjester og en programleder, og et manus med replikker. Din oppgave er å lese manuset og markere i shotlisten hvilket bilde som skal ligge på hver replikk. Det er som å tegne klippeplanen på forhånd, og du ser fort om den holder.

Jeg anbefaler å gå gjennom manuset to ganger. Første gang velger du det åpenbare, bildet av den som snakker. Andre gang leter du etter steder der en lytter fortjener et bilde, eller der et toshot sparer deg for tre raske klipp. Ofte er det færre klipp som gjør programmet roligere å se. Du lærer å stole på stille bilder og la dem stå.

Hva listen ikke kan gjøre for deg

En shotliste er en plan, ikke en fasit. I en ekte samtale tar folk opp tråder du ikke forutså, og da må du kunne avvike. Derfor øver vi også på å markere bilder som reserve. Hvis en gjest plutselig lener seg inn og blir engasjert, skal du vite hvilket kamera som har den personen klar, uten å lete etter svaret mens tiden går.

Listen erstatter heller ikke øyet. Den gir deg et rammeverk, men valget av akkurat dette bildet i akkurat dette sekundet krever at du følger samtalen. Jeg pleier å si at listen er kartet og du er sjåføren. Kartet hjelper deg å unngå blindveier, men du må fortsatt se veien foran deg og være klar for å svinge når det trengs.

Slik tar du verktøyet videre

Når du har laget din første shotliste, legg den bort et par dager og les den på nytt. Ofte oppdager du kolonner du ikke trengte og merknader som var for vage. Stryk det som ikke hjalp, og behold det som gjorde at du kunne bestemme raskt. En god liste er kort nok til å leses på et øyeblikk.

Bruk samme oppsett hver gang du øver, slik at fingrene lærer seg det. Etter noen runder vil du merke at du tenker i rader: bilde fire, bilde to, tilbake til bilde fire. Det er tegnet på at planleggingen har gått fra papiret og inn i hodet, og at du begynner å se programmet gjennom kameraet før opptaket i det hele tatt er startet.